Kaiahuuse.no er en inspirasjonsside for hverdagsjunkier om lykke, mandagssuksess, familie, verdier, liv, lyst, relasjon og trøst.

  • Kaia Huuse

Jeg mistet kontrollen!

I går var Bastian og jeg invitert på førpremieren til «Kaptein Sabeltann» (Hennika var såklart også invitert, men hun hadde prøver på «Reisen til Julestjernen»). Siden Terje Formoe er en god venn av oss, og vi ferierer hos de hver sommer, var det en selvfølge og stor glede å få være med å feire hans store dag. Det var ganske mektig. Skapere av barnekultur er nok litt undervurdert, men det er helt unikt å nå ut til så mange, over så mange generasjoner som Terje har gjort. Hatten av for det!

Og takk for at vi fikk være med på festivitasen; rød løper, godis, masse kolleger, megabra stemning, goodiebags og ikke minst... gratulerer med en helt fantastisk film! Anbefales!!



Over til noe helt annet:

Jeg er en person som liker struktur på mange felt i livet, og har et veldig bevisst forhold til det meste. Også egne følelser. Jeg har oversikt over tanker, mønstre og hvor jeg mentalt befinner meg til enhver tid. Dette gir meg en grunnleggende eksistensiell ensomhet, men også en stor tilstedeværelse i de situasjonene jeg opplever å smelte inn i en sammenheng;

Når jeg føler meg ett med noe, i form av å bli sett, hørt eller «tatt imot». Det kan være i møte m musikk, natur, mennesker og kunst. Eller når jeg skriver. Disse gullkantede stundene, som mange kanskje ville kalle lykke handler om sonans. Hvordan noe treffer, og når, i en høyere forbrødring. Følelsen av fellesskap kan jeg nemlig få helt alene. Og ensomheten kan oppstå i et rom med mange mennesker. Og det er forskjellig fra gang til gang. Det er ikke slik at den sangen alltid gir meg lykkefølelse, eller bare jeg er ute i skogen får jeg alltid full flyt. Jeg kan ikke jakte på den følelsen. Akkurat som du ikke kan bestille en god samtale. For noen ganger oppstår det samklang og ømhet, andre ganger ikke. Det finnes sikkert teknikker som kan hjelpe deg til å komme lettere inn i denne tilstanden, men for meg kommer det oftest veldig uventet. En liten kveldssamtale når datteren min egentlig skal sove, og jeg bare skulle hente et glass vann. De magsike minuttene kunne vi ikke «ta i morgen». Vi kunne sagt de samme ordene, men det hadde ikke nødvendigvis gitt samme resonans. Skapt den sømløse forbindelsen. For jeg tror ikke du kan planlegge alt her i livet. Noe må bare få skje. Og de gyldne øyeblikkene kommer ofte når du minst hadde forestilt deg det. Sa kontrollfreaken.

Kaiaklem