Kaiahuuse.no er en inspirasjonsside for hverdagsjunkier om lykke, mandagssuksess, familie, verdier, liv, lyst, relasjon og trøst.

  • Kaia Huuse

En morsom historie! (Eller slått ned og ranet....)


Hennika og jeg skulle sykle til noen venninner for å spise middag og skarvle. Idet jeg skulle hive bagen på bagasjebrettet setter jeg i et hyl og løper over bagården, verre enn om Bin Laden skulle vært etter meg (vet at han er død). Hennika skvetter naturlignok også himmelhøyt og løper sammen med meg selvom hun ikke aner hva som har skjedd. Og hva har hendt? Jo assa; hvordan skal jeg følge opp denne historien uten at den faller som en kladdkake? Hm. Det lå en død fugl på bagasjebrettet mitt! Det hører med til soga at jeg har hatt fuglefobi, og selvom jeg har kurert meg selv fra det, så er fortsatt død fugl og flaksende fugl inne i rom, fortsatt en utfordring. Vel, dette var assa det første. Hennika er ikke redd for sånt, men hun var såpass satt ut av min gigantiske overreaksjon så hun var hakket mindre «på» enn normalt. At jeg skulle fjerne den fuglen selv var ikke engang en issue. Jeg turte såvidt å oppholde meg i bakgården. Så jeg banket på vinduet til en random person i første etasje, han kikket forbauset ut og jeg fortalte heseblesende historien. Han trodde nok minst jeg var slått ned og ranet utifra stemningnivået og den dramatiske skrekkfilmusikken som jeg følte lå over hele Frogner-området. Den unge studenten, holdt på å lage seg mat, så han måtte skru av plata, lete etter hansker (han var redd for bakterier) en avis til å legge fuglen på og i det hele tatt. Det tok vinter og vår og imellomtiden hadde Hennika sagt seg villig til å fjerne den, men jeg synes det var litt spess når han hadde satt igang såpass mye og løp rundt til diverse naboer på hanskejakt. Så vi lot han være helt, han fjernet forsiktig den lille kroppen over på en avis og vi la den mellom blomstene i beddet. Vi gjorde noen englebevegelser (tror ikke på sånt, men man blir litt revet med når det handler om den ytterste dag for noen) og sendte gode tanker over den, takket hedersmannen og syklet på middag. Da vi kom hjem var det mørkt og vi lyste forsiktig mot beddet for å se om den lille kompisen lå der fortsatt, selvom det hadde gått noen timer. Hennika hadde håpet den bare hadde besvimt og fløyet igjen, derfor begravde vi den ikke. Men jeg lanserte ideen om at sjelen lever videre og skiller seg fra kroppen, slik at personligheten og kreftene hans ikke lenger hører til det vi ser i beddet, men er mer som en melodi som er med oss videre. Det likte hun. Jaja. Det blir ihvertfall fine samtaler og gode historier. Selv om noen, kanskje de aller fleste, ikke ville brydd seg nevneverdig med dette. Sånn er jeg. Haha. Det er bra vi er forskjellige!

❤️Kaiaklem