Kaiahuuse.no er en inspirasjonsside for hverdagsjunkier om lykke, mandagssuksess, familie, verdier, liv, lyst, relasjon og trøst.

  • Kaia Huuse

Dårlig mor!

Jeg har høy standard på hva jeg forventer av meg selv når det gjelder mye. Og aller høyest, sånn over himmelen et sted har jeg lagt lista for min foreldrerolle. Moderskapet er hellig. Intet mindre. Jeg har selvsagt et visst nivå på alt praktisk, er verdensmester i logistikk og forventer full presisjon på oppfølging av skole, lekser, fritidsaktiviteter, playdates, inkludering, oppførsel, foreldremøter, matpakker, gymbager, grensesetting, holdninger, ja alt slikt selvfølgelig.

Men viktigst av alt; å være tilstede mentalt. Helst i hvert minutt av alle døgnets våkne timer. Dvs at jeg vil være en psykologisk høyt fungerende, oppegående (jeg overfriver litt nå, assa, men bare litt 😊) veileder og støtte for barna i glede, sorg, undring, refleksjon, etikk, moral, humor, sosialisering, frigjøring, you name it. Med disse kravene, sier det seg selv at det skal lite til for å ikke nå helt opp. Marginene for ikke å fylle rollen tilfredstillende er knøttsmå, og i mitt hode er barr 90% HELT krise.

La meg fortelle en historie:

Bastian 10 år skulle på Sølvguttenes sommerleir, juni for tre år siden.

Livet ville det slik at jeg «måtte» dra til Sthlm samme dag, og desverre tre timer før Sølvguttbussen gikk. Ergo måtte Bastian være alene 3 timer eller han kunne være hos mormor, som uansett skulle komme for å følge han på bussen, og passet lillesøster. Han fikk velge. Var trossalt 10 år.

Jeg plaget meg selv i uker før avreise, hadde grusomt dårlig samvittighet, spilte filmen i hodet «om det ikke oppfulgte barnet» igjen og igjen og selve avskjeds-øyeblikket; scenen da jeg gikk ut døra, første dag i sommerferien, som verdens mest egoistiske mor, hun som prioriterte seg selv foran alt og ikke sto på bussholdeplassen med den lille hånda og den store sekken, ble avspilt nærmest døgnet rundt. Både før og etter.

Ivår, helt ut av det blå, da vi snakket om sommerferien og alt koselig vi skal gjøre, sier plutselig Bastian:

Å mamma , nå kom jeg på et av de fineste sommerminnene jeg har! Det var da du hadde laget pasta m bacon, og smoothie (han husket hele menyen), og satt på nattbordet mitt, slått vinduene på vidt gap så hele sommerferien liksom kom inn på rommet mitt, og jeg hadde huset for meg selv i TRE timer før mormor hentet meg og jeg skulle på den Sølvguttleieren! DET et var hundre prosent sommeridyll!!!

Jeg holdt på å dette i bakken. Et av de øyeblikkene jeg virkelig har følt meg som en dårlig mor, har festet seg som et av hans lykkeligste sommerminner! Det lærte meg at hvordan vi opplever ting , er personlig. Det som er gyldne øyeblikk for meg er ikke nødvendigvis det for barna, og motsatt.

Feilene jeg gjør og manglene jeg blamer meg selv for, fester seg kanskje ikke så sterkt hos dem. Fordi det er hos meg forventningen ligger. Og ting som jeg kanskje har supergod samvittighet for og tenker at «Der! Der skapte jeg et barndomsminne for livet!». Det eksistere kanskje ikke i deres hode i det hele tatt. Eller de kan tilogmed huske det som kjipt eller problematisk.

Nok en ting i livet man ikke kan ha helt kontroll på. Det viktigste er ihvertfall å skape gode barndomsminner sammen, og det vet jeg vi har mange av. Det er godt å tenke på !

Dagens motto:

Det er to gaver du kan gi ungene dine. Det ene er røtter. Det andre er vinger

Kaiaklem