• Kaia Huuse

BORTSKJEMTE DRITTUNGER!



Dette er kanskje ikke nybrottsarbeid; men jeg mener vi må tilbake til at voksne er voksne og barn er barn. Vi må ta tilbake autoriteten, og da snakker jeg ikke i form av ydmykende maktutøvelse, men at voksne tør å ta ansvar og være den stabile veilederen et barn trenger. At vi viser at vi er trygge og komfortable i vår rolle som fobilde. Ikke en ettergivende, underdanig forhandlingsfreak som er redd enhver konflikt, negative reaksjoner og potensielle utbrudd hos sitt eget barn.

Jeg tror mange voksne er engstelige for at barna ikke vil elske dem lenger hvis de sier nei. Det er helt feil. Barn forstår at grenser er omsorg. At tydelighet er kjærlighet. De elsker deg bare enda mer. Ikke akkurat i det øyeblikket du sier nei til is på en onsdag. Eller når du meddeler at dere desverre må droppe slalomkurset "alle de andre" skal gå på fordi du ikke har råd eller ikke får familielogistikken til å gå opp. Men etter få minutter. Og resten av livet. Igjen og igjen.

En venninne fortalte at 7-åringen hennes hadde spurt om å få en sjokolade på butikken. Min venninne hadde nølt litt og startet svaret med "ehh", hvorpå sjuåringen kjapt repliserer: "okey, du tviler. Da blir det ja da? ". Ganske illustrerende. I et veldig enkelt eksempel. Tviler vi, tviler barna. Virrer vi, virrer barna. De blir usikre, ser en mulighet, håper igjen, presser på, og da blir det mye vanskeligere å si nei, for da blir det ihvertfall konflikt. Og det vil vi ihvertfall ikke ha. Så er maktspillet igang. Ingen tar ansvar. Ingen er sjef. Og begge kommer tapende ut av situasjonen.

For meg handler det om omsorg. Barn trenger hjelp og rettledning, fordi de er følelsesstyrte og vet ikke sitt eget beste. I opphetede situasjoner, når de tilslutt er uvenner med seg selv, trenger de noen som kan velge for dem. For de klarer ikke. De vet ikke lenger hva de vil. Og de skal ikke måtte ta det ansvaret heller. Det er vårt. 

Mine barn får velge mellom rød og blå. Skinkeost eller salami. Men ikke når de skal gå på skolen, om de skal ha på vinterjakke el el hvem som skal utføre leggeritualet. For det skaper utrygghet. Rammer gir forutsigbarhet. Som fører til trygghet. Noen ting bestemmer jeg. Noen ting er ikke forhandlingspotesielle, noen ting er voksenmat. Punktum. 

Et eksempel til. Jeg satt og ventet i en kantine mens min sønn var på korøvelse. 

En mor med to småbarn , ca 4 og 5 år, ventet også. Barna var grinete, skrek til henne, hverandre, maste om godteri og drikke og at de kjedet seg hele tiden. De løp rundt mens de spiste, klinte og klatret på mor. Hun var utslitt, lot de få alt de ba om og jeg tenkte i mitt stille sinn at de fremsto som små tyranner.

Uken etter var det atter tid for venting, og da dukket de to småbarna (Skrekk&Gru) opp igjen. Da opplevde jeg noe interessant. Det var far som fulgte denne gangen. Han satt grenser, krevde at de snakket til han med ordentlig tone, at de behandlet hverandre med respekt. At de satt ved bordet når de åt. At de ventet med å snakke, hvis han var i en samtale med noen andre. Og det gjorde de. De var så søte. De fremsto nærmest eksemplariske. 

Og de var på ingen måte kuet. Han brukte aldri høy stemme. Truet dem ikke. Han snakket til dem med respekt og forventet det samme tilbake. Jeg hadde så lyst til å fortelle han det. Gi han et kompliment. For jeg hadde sett skrekkeksempelet uken før. De samme barna. Med en grenseløs mor. (Men det var jo hans kone, så jeg ville ikke blande meg). 

Men han hadde fortjent et klapp på skulderen. For det koster å være så mentalt tilstede at du orker å stå i alle kampene, at du orker å følge opp dine egne regler og idealer (hvis du har noen), overholde grensene du har satt og skape en gjensidig tillit og kommunikasjon med barna. Lage en atmosfære hvor de forstår at dere er på samme lag, at vi alltid vil deres beste, og at det er dét vi styrer etter, selvom det ikke alltid samsvarer med deres akutte følelsesmessige lyster. 

Og hvis vi som foreldre blir usikre, må vi huske på at det er barna det går utover om vi ikke orker. Det er de som må bære "sviket" ved å fremstå som usympatiske og usiviliserte. Det er de som blir det noen ynder å kalle "bortskjemte drittunger". 

Kaiahuuse.no er en inspirasjonsside for hverdagsjunkier om lykke, mandagssuksess, familie, verdier, liv, lyst, relasjon og trøst.